Prahavåren 1968
Tidlig i 1968 ble Antonín Novotný – en politiker som var kjent for sin harde linje – erstattet som førstesekretær i kommunistpartiet av den reformvennlige Alexander Dubček, en slovak. Denne utnevnelsen av en mann som hadde steget i gradene i kommunistpartiet og ønsket reformer, sjokkerte utvilsomt lederne i Russland, som hadde full kontroll over dette landet. Det mest sjokkerende med meningene hans var kanskje at han nesten gikk så langt som å foreslå at Tsjekkoslovakia skulle bli forvandlet til en sosialdemokratisk stat, som ville bevege seg bort fra de kommunistiske idealene.
Folk flest uttrykte massiv støtte til denne ideen, som ble kalt «sosialisme med et menneskelig ansikt», men folk som virkelig betydde noe – de andre politikerne og lederne i Moskva – var mindre imponert. Da regjeringen løsnet på grepet, reagerte folk i Tsjekkoslovakia på en måte man aldri hadde sett maken til: det kunstneriske fellesskapet vokste, antisovjetiske følelser kom i offentlighetens søkelys og politiske ideer begynte å spre seg. Frihet fra de kommunistiske lenkene så endelig ut til å bli en realitet, og på slutten av 1960-tallet trodde folk at det kommunistiske styret ville ta slutt.
Festen fikk en brå slutt i august 1968, da mektige Sovjet bestemte seg for at de var lei av friheten som bredte seg i Tsjekkoslovakia. De var ikke bare bekymret for det som foregikk der, de fryktet også at de nye idealene kunne spre seg til andre kommunistiske land og true kommunismen i hele Europa. For å motvirke dette sendte russerne 500 000 soldater til Tsjekkoslovakia for å knuse den nyvunne friheten. Tanks ble utplassert på Václavplassen som en maktdemonstrasjon, og man så modige menn og kvinner som forgjeves prøvde å kjempe mot den utenlandske styrken – enten med voldelige midler eller med fredelig okkupasjon av ulike steder i landet.
Den sovjetiske invasjonen skjedde langt fra uten blodsutgytelser. Mange ble skadet eller døde. Samtidig ble Dubček og hans støttespillere innkalt til Moskva, hvor de ble tvunget til å endre politikken sin. Dubček beholdt makten da han om tilbake, men den virkelige makten lå et annet sted. Dubček ble selve symbolet på en marionetteleder. Til tross for dette fortsatte motstanden blant folket i Tsjekkoslovakia og den nådde sitt grusomme høydepunkt i januar 1969, da en mann ved navn Jan Palach satte fyr på seg selv på Václavplassen, en politisk protest som kostet ham livet.
Selv som marionetteleder ble ikke Dubček sittende særlig lenge. I april 1969 ble han erstattet av en kandidat som var langt mer akseptabel for Moskva, en mann ved navn Gustav Husák. Denne utnevnelsen førte til et massivt angrep på de liberale frihetene som folk hadde hatt de siste par årene, og førte til at mange av landets største kunstnere og intellektuelle forlot landet før grensene ble stengt av regimet.
I de neste månedene og årene renset Husák partiet for alle som hadde støttet frihetsbevegelsen og sentraliserte mer makt tilbake til regjeringen. Han utvidet også makten til det fryktede hemmelige politiet. Tsjekkoslovakia godtok også å følge de kommunistiske idelaene, i bytte mot en god levestandard. Dette var tilfellet fram til 1989, da Fløyelsrevolusjonen startet.
